Dette er nytt

(Copyright 2012: Erlend Eidsem)

Omtrent slik ser det ut når jeg trer inn på plassen.

Jeg står for enden av en lang, mørk tunell, og i den andre enden foregår det en verden.

Jeg kommer aldri til å nå frem dit.

Vakten sier noe om at han ikke trodde de kledde seg så pent på Mosjøen.

Han er lys og høy.

Hans stemme er lys og høy.

De ransaker kofferten og kaster bøkene rundt som om de var alminnelige, døde gjenstander som ikke føler smerte. Jeg burde ikke ha tatt med Johannes V. Jensen. Vil de forstå at jeg ikke har ment det slik når de oppdager at jeg også har med Øverland? Jeg har villet lese den som kontrast, av frykt for å miste fornemmelsen av nyanse og til de grader 1925 og hvor er vi nå, hvor er vi nå, Hegel? Nietzsche blinker i en solbrille, og forakten stinker av misforstått utviklingslære. Vil de frata meg Woolf fordi de ikke forstår henne? Vil de bruke Kipling imot meg? Vil de mene det er for mye? Vil jeg få beholde mine vredens druer, eller vil de mene at de tilhører dem selv? Jeg får alt tilbake, bortsett fra sukkertøyene.

De andre pikene er nede og bader. Strengt blir jeg bedt om å finne frem badetøy og bli med.

Er dette et fengsel?

Er det et drømmeland?

Er det et mareritt?

Er det et skibbrudd?

Er det et vrak?

Er det ekte?

Det er den samme vakten som følger meg ned til vannet.

Han sier at han er interessert i litteratur.

Så sier han at han liker å lese Agatha Christie, og jeg har lyst til å påpeke at det ikke på noe vis berettiger å si at man interesserer seg for litteratur.

Torhild svømmer.

Så kommer hun opp av vannet, sterk og tentativ. Det er bratt, og hun er barbent.

Nietzsche blinker til meg fra vannets krusninger.