Dette er meg

(Copyright: Erlend Eidsem)

Her er jeg.

Se hvor godt jeg synes.

Jeg innser jo at jeg ikke blir mindre synlig av å se ned i bakken.

Vanligvis slår jeg bare blikket ned eller snur meg vekk, så er det forbi og jeg er glemt av den som så.

I dette eventyrlandet blir det snarere mistenkelig å unndra seg på denne måten, men det gjør ethvert nye, dvelende blikk tyngre å bære, slik at nakken tynges tvangsmessig nedad, ytterligere forbannet nedad, og snart har jeg ikke hud igjen på knokene, for snart forsvinner de under tommelen, men kanskje betyr det at jeg kan hviske ut meg selv, ja hviske, jeg vet hvordan man staver, for det handler om å ikke gjøre seg hørt, for det skal hjelpe, ja, det skal hjelpe.

Det er tydelig for enhver at jeg har mistet evnen til å gjøre meg usynlig. Å gjøre seg ubemerket er noe annet enn det jeg gjør nå. Nå gjør jeg meg bemerket ved mit bemerkelsesverdig synlige ønske om ikke å bli lagt merke til.

"Før var jeg", tenker jeg som innledning til en setning, og med denne frasen kommer jeg til å huske det prosadiktet av Paul Éluard som begynner (i engelsk oversettelse) "I have not always had this certainty, this pessimism which reassures the best among us. There was a time when my friends laughed at me. I was not the master of my words. A certain indifference, I have not always known well what I wanted to say, but most often it was because I had nothing to say. The necessity of speaking and the desire not to be heard. My life hanging only by a thread."

Slik livet henger i en tråd, slik henger også styrken som en løkke fra din nakke.

Jeg blev bragt ned til de badende pikene, og jeg hilste på dem. Jeg var et nytt menneske, og der svømmer hun. Her er jeg en annen enn jeg alltid har vært. Jeg er høflig og blid. Så kommer hun opp av vannet.

Vi sitter i skolestuen. Nei, det er ikke sant. Jeg sitter. De andre, eller de fleste andre, eller i det minste halvparten, står oppreist, og jeg finner Haugtussa, og gleder meg nesten til jeg er ferdig med mine egne bøker, slik at jeg kan gå løs på den. De begynner å synge "Deilig er jorden". Jeg begynner å gråte. Torhild tar en stol og setter seg på tvers mellom meg og rommet, slik at resten av rommet ikke ser meg, og jeg vet at vi straks skal inn og spise, og hva kan jeg si hvis de spør hvorfor jeg gråter? Hva skal jeg presentere som årsak?

De forstår, vakt Telle, at det oppstod slikt et tomt og mørkt dragsug i meg da jeg opplevde de andres fellesskap idet de sang "Deilig er jorden", og parallelt med at teksten kjentes så dypt og bitende ironisk, forekom det meg at eftersom jeg satt der alene med ansiktet vendt ned mot en bok, så hadde de andre intet ønske om å inkludere meg i dette fellesskap, og om de skulle komme til å inkludere meg, ville det nok føles som en forkleinelse for dem; som et lite kakestykke mas som ville gjøres ytterligere pinlig av at objektet så tydelig var så uvillig, samtidig som man måtte kunne anta at det forelå et ønske om en slik inklusjon, og med denne inkludering ville man også måtte anta at det i fremtiden forelå en forventning om at objektet ble inkludert, men dersom det så skulle være slik hver gang at hun ville sette seg ned med nesen i en bok først, før noen dro henne med, ville det for hver gang bli litt og litt mer plagsomt å skulle gjennemgå ritualet med altså å trekke med seg dette strittende eselet av et vesen som nå breker hikstende på kjøkkenet som hadde hun kolikk.

"To what fantastic creatures have I entrusted myself, in what dolorous and ravishing world has my imagination enclosed me? I am sure of having been loved in the most mysterious of domains, my own. The language of my love does not belong to human language, my human body does not touch the flesh of my love. My amorous imagination has always been constant and high enough so that nothing could attempt to convince me of error."