tirsdag 31. juli 2012

Dette er også meg

(Copyright: Yweas World)

Den mørke tunellen jeg snakket om ser annerledes ut på en dag som denne.
Satt man høyt oppe, for eksempel i et militærfly, ville man på en dag som denne se ned på dette stedet og si til seg selv: Hvilket paradis! Hvilken liten perle! Hvilken uskyld som må bo der nede!
Men i denne skogen vandrer en synder,
disse planker gir gjenlyd av fortapte føtter,
dette gress tråkkes flatt av hensynsløse hæler
selv på en dag som denne.

Dette er meg

(Copyright: Erlend Eidsem)

Her er jeg.

Se hvor godt jeg synes.

Jeg innser jo at jeg ikke blir mindre synlig av å se ned i bakken.

Vanligvis slår jeg bare blikket ned eller snur meg vekk, så er det forbi og jeg er glemt av den som så.

I dette eventyrlandet blir det snarere mistenkelig å unndra seg på denne måten, men det gjør ethvert nye, dvelende blikk tyngre å bære, slik at nakken tynges tvangsmessig nedad, ytterligere forbannet nedad, og snart har jeg ikke hud igjen på knokene, for snart forsvinner de under tommelen, men kanskje betyr det at jeg kan hviske ut meg selv, ja hviske, jeg vet hvordan man staver, for det handler om å ikke gjøre seg hørt, for det skal hjelpe, ja, det skal hjelpe.

Det er tydelig for enhver at jeg har mistet evnen til å gjøre meg usynlig. Å gjøre seg ubemerket er noe annet enn det jeg gjør nå. Nå gjør jeg meg bemerket ved mit bemerkelsesverdig synlige ønske om ikke å bli lagt merke til.

"Før var jeg", tenker jeg som innledning til en setning, og med denne frasen kommer jeg til å huske det prosadiktet av Paul Éluard som begynner (i engelsk oversettelse) "I have not always had this certainty, this pessimism which reassures the best among us. There was a time when my friends laughed at me. I was not the master of my words. A certain indifference, I have not always known well what I wanted to say, but most often it was because I had nothing to say. The necessity of speaking and the desire not to be heard. My life hanging only by a thread."

Slik livet henger i en tråd, slik henger også styrken som en løkke fra din nakke.

Jeg blev bragt ned til de badende pikene, og jeg hilste på dem. Jeg var et nytt menneske, og der svømmer hun. Her er jeg en annen enn jeg alltid har vært. Jeg er høflig og blid. Så kommer hun opp av vannet.

Vi sitter i skolestuen. Nei, det er ikke sant. Jeg sitter. De andre, eller de fleste andre, eller i det minste halvparten, står oppreist, og jeg finner Haugtussa, og gleder meg nesten til jeg er ferdig med mine egne bøker, slik at jeg kan gå løs på den. De begynner å synge "Deilig er jorden". Jeg begynner å gråte. Torhild tar en stol og setter seg på tvers mellom meg og rommet, slik at resten av rommet ikke ser meg, og jeg vet at vi straks skal inn og spise, og hva kan jeg si hvis de spør hvorfor jeg gråter? Hva skal jeg presentere som årsak?

De forstår, vakt Telle, at det oppstod slikt et tomt og mørkt dragsug i meg da jeg opplevde de andres fellesskap idet de sang "Deilig er jorden", og parallelt med at teksten kjentes så dypt og bitende ironisk, forekom det meg at eftersom jeg satt der alene med ansiktet vendt ned mot en bok, så hadde de andre intet ønske om å inkludere meg i dette fellesskap, og om de skulle komme til å inkludere meg, ville det nok føles som en forkleinelse for dem; som et lite kakestykke mas som ville gjøres ytterligere pinlig av at objektet så tydelig var så uvillig, samtidig som man måtte kunne anta at det forelå et ønske om en slik inklusjon, og med denne inkludering ville man også måtte anta at det i fremtiden forelå en forventning om at objektet ble inkludert, men dersom det så skulle være slik hver gang at hun ville sette seg ned med nesen i en bok først, før noen dro henne med, ville det for hver gang bli litt og litt mer plagsomt å skulle gjennemgå ritualet med altså å trekke med seg dette strittende eselet av et vesen som nå breker hikstende på kjøkkenet som hadde hun kolikk.

"To what fantastic creatures have I entrusted myself, in what dolorous and ravishing world has my imagination enclosed me? I am sure of having been loved in the most mysterious of domains, my own. The language of my love does not belong to human language, my human body does not touch the flesh of my love. My amorous imagination has always been constant and high enough so that nothing could attempt to convince me of error."

Dette er Ludvig

(Copyright: Yweas World)

Han er en liten gutt som liker eventyr.
En dag vil Ludvig bli en stor mann.
Han vet ikke hvor han skal starte.
Han vet ikke hvor godt på vei han er.
Blå er en kjølig farve.
Blå er eftertanke og rasjonalitet.
Ordet rasjonalitet stråler av blått.
Heroisme er en stanse.
Det er en skanse.
Det er en skanse man har nådd, og stoppet ved, og som man står ved under storm.
Selvinnsikt og ærlighet er heroisk.
Det kan være heroisk å ta imot en klem.
Det kan være heroisk å være lydig.
Det kan være feigt å være lydig.
Det er alltid feigt å lyde blindt.
Lyder du blindt kunne du like godt vært død.
Gjør du opprør kan du ødelegge så mye, og hvordan kan du bøte på det; hvordan kan du leve med deg selv?
Ludvig er en liten gutt som vil være en mann.
Han vil ikke arbeide for å livnære seg.
Han vil leve et poetisk liv.
Hvor har han fått det for seg at noe slikt er mulig?
Han er vidunderlig.
Men det er ikke jeg.

Dette er Torhild

(Copyright 2012: Erlend Eidsem)

Vi ser henne gjennom et vindu.
Vi er inne, hun er utenfor.
Gardinens refleksjon i glasset får det til å virke som om hun beveger seg innenfor et gitter.
Når vi ser henne slik har vi det likevel som om det er vi som er bak gitteret, og hun som går utenfor.
Hun har blikket vendt fremover, vekk fra oss.
Hun ser oss ikke.
Kanskje er det ikke gitter; kanskje er det en spøkelsesaktig aura.
Kanskje er det et lys som stråler opp fra marken der hun trår?
Hun har håret satt opp. Hun har hendene samlet. Det er folder i skjørtet.
Hun er tynget av noe.
Albuen er ikke spiss, den er rund og får en herres hånd til å smelte.
Hennes øyne, om vi hadde sett dem, ville ha sett igjennom alle ord du skulle kunne komme til å si.
Også hadde du famlet og snublet og falt for hennes føtter.
Torhild har ikke tapt, selv om hun er her.
Torhild ser til og med ut fra det bilde vi har av henne.
Så sterk er Torhild.

Dette er et kors


(Copyright 2012: Erlend Eidsem)

Det er ikke et menneske.
Det er ikke et tre.
Det er ikke en blomsterbukett.
Det er ikke i seg selv et minne.
Det er ikke vår frelser.
Det er ikke din venn.
Det er ikke de slag som ble gitt den som ligger ved dets fot.
Det er ikke et hus.
Det er ikke ly for noen.
Det er ingen trøst.
Det er ikke ro.
Det er ikke et sted som ikke skal skjendes.
Det er ikke et sted som ikke kan skjendes.
Det er et sted som ikke bør skjendes.
Det er et gjemmested for brev.
Det er en geometrisk figur.
Det er din dårlige samvittighet.
Det er et reisverk.
Det er et produkt av menneskehender.
Det er hardt.
Det er et mål for en spasertur.
Det er sentrum i en halvsirkel.
Det kan bøye deg i kne.
Det kan sparke deg ned, slik det også kan sparkes ned av deg.
Det er mottakelig for dine tårer, i den grad treverk trekker til seg fukt.
Det er frittstående og stikker dypt.
Men det er bare et kors.

Dette er ikke mine ting



(Copyright 2012: Erlend Eidsem)

Det er derfor de er avbildet.
Eller.
De avbildes, og ved dette er de ikke lenger mine.
Et fotografi er et øyeblikk som ikke finnes lenger.
Et fotografi av et fotografi sier ikke dobbelt. Et blikk som tolker det blikk som rettet seg ut av linsen, mot objektet, den gang, men nå dødt og ingen tenker på det nå lenger.
Men et fotografi minner deg på at det det viser ikke eksisterer.
Torhild gråt da hun fikk se meg le.
Jeg er svært liten, og mine foreldre er stolte av meg.
Jeg er fremdeles svært liten.
Dette er ikke mitt rom.
Dette er ikke mine ting.
Dette er ikke min fortid.
Min fortid skrives nå av noen andre.
Mitt ord om min fortid er et paradoks.
Jeg fremstår på en måte.
Her.
I selskap med. 
På linje med.
Uten at unnskyldninger høres, aksepteres eller forventes, for ikke å si tillates.
Det er for sent.
Alt du kan be om tilgivelse for vil aldri mer være ditt.

Dette er nytt

(Copyright 2012: Erlend Eidsem)

Omtrent slik ser det ut når jeg trer inn på plassen.
Jeg står for enden av en lang, mørk tunell, og i den andre enden foregår det en verden.
Jeg kommer aldri til å nå frem dit.
Vakten sier noe om at han ikke trodde de kledde seg så pent på Mosjøen.
Han er lys og høy.
Hans stemme er lys og høy.
De ransaker kofferten og kaster bøkene rundt som om de var alminnelige, døde gjenstander som ikke føler smerte. Jeg burde ikke ha tatt med Johannes V. Jensen. Vil de forstå at jeg ikke har ment det slik når de oppdager at jeg også har med Øverland? Jeg har villet lese den som kontrast, av frykt for å miste fornemmelsen av nyanse og til de grader 1925 og hvor er vi nå, hvor er vi nå, Hegel? Nietzsche blinker i en solbrille, og forakten stinker av misforstått utviklingslære. Vil de frata meg Woolf fordi de ikke forstår henne? Vil de bruke Kipling imot meg? Vil de mene det er for mye? Vil jeg få beholde mine vredens druer, eller vil de mene at de tilhører dem selv? Jeg får alt tilbake, bortsett fra sukkertøyene.
De andre pikene er nede og bader. Strengt blir jeg bedt om å finne frem badetøy og bli med.
Er dette et fengsel?
Er det et drømmeland?
Er det et mareritt?
Er det et skibbrudd?
Er det et vrak?
Er det ekte?
Det er den samme vakten som følger meg ned til vannet.
Han sier at han er interessert i litteratur.
Så sier han at han liker å lese Agatha Christie, og jeg har lyst til å påpeke at det ikke på noe vis berettiger å si at man interesserer seg for litteratur.
Torhild svømmer.
Så kommer hun opp av vannet, sterk og tentativ. Det er bratt, og hun er barbent.
Nietzsche blinker til meg fra vannets krusninger.